Gjestebloggen: Hode og kropp henger sammen
Click here to add your own text
Like sikkert som at julekvelden kommer hvert år kan en banne på at en får en eller annen herlig kommentar om sammenhengen mellom kropp og sjel når plumper uti og forteller om sykdommen. Og det er like moro hver gang! «Eh…, vel…eh… ja, jeg har prøvd psykolog», og den andre blir smått brydd- og mente det jo ikke sånn da. LIKSOM! Nei, for pokker! Hva mente hen egentlig?
Så har vi behandlerne da. «Du må jo innrømme at det blir litt mye å tenke på?». «Det er klart at en blir bekymret i en slik situasjon». Akkurat som om jeg er så mye mer bekymret eller stresset enn andre. Sannheten er at jeg er mer laidback enn de fleste. Jeg orker ikke bruke energi på tankespinn og katastrofetanker. Jeg lever i en tro på at det meste går bra, selv om det kanskje ikke nødvendigvis tar den veien en planlegger. Men altså; likevel synes noen å mene at det må jo være noe feil mellom det som skjer mellom ørene mine, siden jeg er blitt så forbaska dårlig.
«Jammen, det er jo sammenheng mellom kropp og sjel. Uansett om du vil erkjenne det eller ikke. Sånn er det for alle!». Altså… Det føles som du indirekte insinuerer at jeg selv er skyld i egen sykdom. Vel.. jeg velger å tro at du er imponert over meg, og du tenker at jeg er sinnsykt tøff som faktisk fortsatt smiler og ler, tross alle begrensningene og plagene sykdommen har gitt meg. Du er egentlig svært imponert over at jeg står i det med motet i behold. Du bare uttrykker deg på en litt klønete måte.
For ja, det er helt riktig! Det er jo sammenheng mellom kropp og sjel. Vel, altså, det spørs jo hva du legger i sjelen da… Er det sjelen som flyr til himmels når vi forlater moder jord, eller er det sjelen, som i vår egen tankegang? Jeg antar det er det siste folk mener. At jeg, eller andre for den saks skyld, egentlig tenker for mye, tenker feil, tenker for negativt, bla bla bla… Og mange blir helt sikkert syke av dette, – det har jeg ikke noe problem med å forstå. Det er bare det at jeg virkelig ikke kan kjenne meg igjen i noe av dette. Og det gjelder mange av oss!
Så: før du begynner å messe om sammenhengen mellom kropp og sjel neste gang, – bør du tenke deg om litt. For hva er det egentligdu sier til den du har foran deg? Det kan nemlig fremstå som om du ikke tar den andre på alvor, som om du ikke tror på at dette kan være sant, eller som jeg var inne på tidligere, at du indirekte legger skylden på stakkaren som har fått livet snudd på hodet av en heftig sykdom. Vis heller litt interesse for hva dagene innebærer og hvordan vedkommende har det. Og tål å høre sannheten.
Tekst og tegning: Aina Elle Nitteberg
Hode og kropp henger sammen
Selvsagt gjør de det.
De fleste ME-pasienter kjenner seg ikke igjen i en slik forklaringsmodell. De opplever ikke noe problem med å motivere seg selv til aktivitet, tvert om. Det er et langt større problem å holde igjen, forsone seg med at kroppen ikke tåler det den gjorde før sykdommen og hvile nok.
Aina Elle Nittebergs tegning illustrer hva som skjer når hodet ikke lytter til kroppen.
PEM – post exertional malaise eller anstrengelsesutløst symptomforverring er et av de viktigste kjennetegnene på ME. ME-syke som presser seg ut over egen tålegrense opplever forverring av alle symptomer, som utmattelse, smerte og kognitive problemer. Reaksjonen kan være forsinket og langvarig, noen ganger svært langvarig.
Om gjestebloggen:
Meninger som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.
Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.
