Regjeringen har foreslått endringer i lovverket for arbeidsavklaringspenger Norges ME-forening har med utgangspunkt i vår NAV-undersøkelse avgitt et høringssvar til forslaget Mvh, Norges ME-forening

Tirsdag 11.10.16 arrangerte Aust-Agder fylkeslag foredrag med professor Oalv Mella i Arendal.

I foredraget gir Mella en oppdatering av RituxME-studien. Under er et forsøk på en oppsummering av foredraget.

Han mener de kan være rimelig sikre på at det blir en undergruppe av pasienter som får effekt, men det betyr ikke nødvendigvis at det blir en positiv studie.  Mye kan gå galt, pasienter kan f.eks. droppe ut slik at det blir for få deltagere til å trekke slutninger. Placebopasienter er viktige, fordi de forteller hvordan det går spontant med sykdommen uten intervensjon. ME er en sykdom som svinger, og det er viktig å se på svingninger som skjer uten påvirkning. Fase tre studie viser også ofte dårligere resultater enn fase to studier. Noen kan også bli dårligere av medisinen.

De regner det som et positivt resultat om 50% av dem som får medisin får objektiv bedring, og ikke mer enn 20% av de som får placebo får positiv respons.

Uansett vil det komme mye interessant informasjon ut av studien

Hva karakteriserer respondere? Hvis man kan finne biologiske parametere, vil det være mulig å plukke ut de som har sjanse til å få respons, og det er i så fall et viktig resultat.

Et ganske viktig ønskemål er å bruke blodprøver på god måte, svaret ligger i pasientenes blod. I forbindelse med studien er det bygget opp en biobank på 150 pasienter, der man har tatt blod både før og etter intervensjon. En slik biobank vil ha stor verdi for videre forskning og kan brukes vider framover i tid.

Mella og Fluge har fått viktige internasjonale samarbeidspartnere, bl.a. Charite universitetssykehus i Berlin, UCL london, Arizona State University, Immunologisk institutt Rikshospitalet og Biomedisn UiB.

Hva skjer om studien er positiv – når kan man forvente at behandling med Rituximab blir tilgjengelig? De fleste land krever en ny studie andre steder, men Mella tror ikke man i Norge vil vente på annen studie for å gi medisin. Det vil imidlertid bli utført kost-nytte analyser, der man ser på prisen på medisin i forhold til bedring hos pasientene. God livskvalitet i mange år etter behandling gir større sjanse for at medisinen blir gjort tilgjengelig. Man må også se på toksisitet, altså risikoen for alvorlige bivirkninger. Her kan studien bidra til å gi svar.

Mella understreker hvor viktig det er å få sanne resultater, selv om det ikke nødvendigvis er de resultatene man ønsker. Resultatene fra studien vil bli publisert på en slik måte at data er tilgjengelig for andre forskere som ønsker å gjøre egne analyser, dette er viktig for ettertiden. Det er også uavhengige monitorer som reiser rundt og ser at studien utføres riktig. Mellas team har gjort alt de kan for å sikre at studien er godt designet og gjennomført på en best mulig måte. Forskere må være åpne, og godta dårligere resultater.

Teamet bak RituxME er også interessert i å forstå mekanismen bak sykdommen.

Selv om studien skulle vise seg å være negativ i hovedendepunkt, vil man  få informasjon fra studien som kan hjelpe hvis man skal se på annen intervensjon.

Mella sier at både han og Fluge ser det som svært viktig å finne mekanismene bak sykdommen. Skal man kunne få en skreddersydd behandling, må man finne sykdomsmekanismen. Spørsmålet er hva som er primærmekanismer og hva som er sekundærmekanismer. Wyller klarte nesten å vise at det var bedre å gi placebo enn det aktive stoffet, klonidin, han mente skulle virke. Forklaringen på dette kan være at den aktiveringen av nervesystem som Wyller mente var årsaken til problemene var en kompensasjonsmekanisme, og når man tar vekk kompensasjonsmekanismen blir pasienten dårligere.

Hvis noe er fundamentalt galt, vil kroppen mobiliserer for å motvirke, den forsøker å komme i likevekt. Mye av det vi ser er kompensasjon, følgetilstander, mange ME-symptomer er et stykke fra der det skjer, og det kreves detektivarbeid for å finne ut hva som skjer. Mella og hans team har bl.a. sett på genetiske forhold, ME har genetiske momenter, har man ME er sjansen større for at noen får det i familien, viser en amerikansk studie. De har sett på to familier med ME, og funnet to genfeil. Nå forsøker de å finne hvorfor genfeilene gir større sjanse for sykdom, og nøster fra den enden.

De har også funnet feil i autoregulering av blodstrømmen, og det ser ut til at det produseres for lite nitrogenoksyd i veggene på blodårene. Pasienter har respons på nitroglyserin, men responsen varer ikke, men det viser at det ikke er feil med underliggende mekanismer. Mange pasienter ville bli bedre hvis blodgjennomstrømningen bedres. De har også sett på cellemetabolismen, og finner unormale mønster, særlig hos kvinner. De ser imidlertid ikke tegn på at pasientene er i «dvale» som Naviaux antyder.

Hemning i energistoffskiftet ser ut til å være sentralt. ME-syke klarer ikke produsere ATP, kroppens  energimynt. Ved å binde eller frigjøre fosfatgrupper bindes eller frigis energi. De har funnet mangler i hvite blodlegemer hos ME-pasienter, men de har ikke funnet forbindelsen mellom immunsystemet og mitokondriene, som produserer ATP. ME-pasienter produserer for mye melksyre i stedet for ATP gjennom å bryte ned sukker. Når man har behov for å bruke maksimalt med energi øker ATP-behovet 70 til 100 ganger, og en liten hemning gjør store utslag. ME-pasienter har rett og slett energimangel. De klarer heller ikke å kvitte seg med melkesyre, og det kan ta tre til fire dager etter anstrengelse før nivåene er normale igjen. Hos en pasient målte de at hjerterytmen økte bare av å stå, og det ble målt fire ganger normalt nivå for melkesyre bare fra å stå oppreist.

Mella er enig med Naviaux at ME-pasienter har lav metabolisme, det er lav aktivitet over alt, det produseres ikke nok ATP, alt skrus ned. De teoretiserer at det foregår en kamp i kroppen for å forsøke å overvinne feil i energistoffskiftet.

De har også gode holdepunkter for å si at sykdommen er i blodet, ikke mellom ørene. De har gjort labforsøk der de eksponerte dyrkede muskelceller for blod fra ME-syke og friske. Cellene oppfører seg annerledes når cellene blir eksponert for blod fra ME-syke enn for blod fra friske.

Sykdommen sitter ikke mellom ørene!

Litt om finansiering: 10 mill, tidligere fra helse og omsorg, regionale helseforetak bidro med lønn til personale, ME and You, ME-foreningen, Kavli-fondet har gitt fire millioner, 1,8 mill. av dette er støtte til våre samarbeidspartnere ved Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Bergen, pluss private sponsorer. Hele studien koster 32 millioner, særlig dyrt er utgifter til medisiner og lønnskostnader.