Gjestebloggen: Julegaven fra NAV
Av Kari Engesvik – MEning
Vi som får våre månedlige utbetalinger fra NAV, pleier hverken å få invitasjoner til julebord eller julegaver. Til jul i år har jeg imidlertid fått det jeg kaller en “julegave” fra NAV. Det er en elektrisk rullestol som blant annet skal hjelpe meg med julehandel og andre juleærender.
Det har vært tøft mentalt å innrømme og innse ovenfor meg selv at jeg har bruk for en slik stol. Formen har blitt dårligere enn den har vært tidligere, og jeg prøver å realitetsorientere meg. Det hjelper litt at andre jeg kjenner i samme situasjon også har takket ja til hjelpemidler og snakker varmt om hvor mye større bevegelsesfrihet de får.
Om gjestebloggen:
Meninger som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.
Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.
Jeg prøver å snu om i mitt eget hode, og tenke at jeg nå f.eks. kan velge å dra på shopping i stedet for å bli værende hjemme på sofaen. Og i stedet for å måtte gi meg på grunn av smerter og utmattelse etter to butikker, kan jeg klare å dra innom sju. Jeg vet at jeg ikke skal gjøre det, men jeg føler på skam fordi jeg ikke er frisk nok til å klare alt slik jeg gjorde før.
Jeg må tøffe meg opp for å våge å bli sett i en rullestol ute blant folk. Den første lufteturen ut i rullestolen skjedde i går. Samboeren min pakket stolen inn i bagasjerommet på bilen, og så dro vi av gårde til Plantasjen for å kjøpe et plastjuletre med lys. Det ble en utfordrende øvelsestur mellom butikkhyllene, for å bli vant til å kjøre og styre med joystick. Jeg oppdaget raskt at jeg måtte senke farten for å unngå å krasje inn i ting, og meie ned diverse varer utilsiktet på veien, men jeg får nok dreisen på det etter hvert.
En hyggelig ekspeditør møtte oss ved inngangen og spurte om vi trengte hjelp. Jeg takker alltid ja til hjelp, siden jeg da raskere finner frem til det jeg trenger i butikkene. En av fordelene med å sitte i rullestol er faktisk at alle er så hyggelige og hjelpsomme, og det setter jeg stor pris på. Om jeg smiler, smiler alle tilbake. De har liksom ikke noe valg. 😀
Første del av turen ut bestod i å gjøre seg kjent med kjøreegenskapene til stolen, og selvsagt å spare mest mulig energi. Vanligvis hadde jeg blitt sittende i bilen mens Bjørn handlet matvarer etter et besøk på et senter, men nå orket jeg faktisk å bli med på Rema også. Det må kunne kalles en vinn-vinn-situasjon. Andre del av turen bestod i å bli sett ute i en rullestol, noe jeg syntes var veldig flaut.
Da samboeren og jeg var ferdige på Plantasjen og tok peiling på bilen, dukket det opp et par kjente ansikter på den andre siden av veien. Min første innskytelse var å skynde meg av gårde før de fikk øye på meg. Men det var lenge siden jeg hadde sett Hege og Petter, minst fem år. Derfor kunne jeg ikke la muligheten for å slå av en prat med dem gå fra meg. Dessuten skal man jo “eksponere seg” for det man frykter, så jeg valgte å ta det med stor selvtillit og humor. Hege ble ganske forferdet over å se at jeg var så dårlig at jeg hadde havnet i stol, og høre at jeg kunne bli sengeliggende i to dager etter å ha vært halvannen time på jobb. Mens Petter kommenterte at dette var stor forskjell fra den gangen jeg hadde trent kickboksing.
Etter å ha stått utenfor Plantasjen en stund og skravlet, innså jeg at det gikk bra med skravlingsen nettopp fordi jeg satt og slappet av i rullestolen. Om jeg skulle stått, hadde jeg ikke holdt ut halvparten så lenge, og måtte høyst sannsynlig gått og lagt meg da jeg kom hjem etterpå. Nå kunne jeg i stedet bli med på Rema på mathandel, og enda ha litt energi til overs til TV-kvelden.
Denne stolen har jeg fått nettopp for å spare energi, ikke så fort bli utmattet og for å klare mer. Fordi jeg har ME, men også på grunn av bekkenløsning. Under svangerskapene mine gikk jeg på krykker på grunn av det. Jeg er en av de “heldige” som aldri ble helt frisk etterpå, og fortsatt kan jeg få låsninger og smerter som gjør at jeg ikke er gangbar i perioder.
Eloflex L+, som stolen heter, blir nok mest brukt som shoppingstol. Beina mine virker jo, men med denne stolen vil jeg klare å tilbakelegge mange flere meter, vare i lenger tid, og få shoppet mye mer. Det blir supert når jeg skal på juleshopping. Kanskje kan jeg ta med stolen til Spania også, sånn at jeg kan få tatt meg turer langs med strandpromenaden på gode dager. Nå har jeg flere muligheter og færre begrensninger enn før. 🙂
