Gjestebloggen: Hvordan danser jeg nå som jeg er syk?

Fra arbeidsnarkoman dansekunstner til ME-syk

Å gå fra et liv som arbeidsnarkoman dansekunstner til et liv med alvorlig ME har vært meget dramatisk for følelseslivet mitt. I dag kan jeg si at jeg har hatt stor vekstkurve som medmenneske og samtidig en forverring fysisk etter 9 år som alvorlig ME syk.

Man skulle tro at med en livslang karriere som danser, koreograf og danselærer så hadde jeg alle forutsetninger for å kjenne kroppen min godt nok til å unngå ME-sykdom. Det trodde mitt arrogante selv, før sykdommen tok over kroppen min. Men det jeg har lært er at min bakgrunn er en ressurs i hvordan jeg nå må ivareta og balansere kroppen.

Karantene ble til forestilling

Da COVID19 brøt ut i mars, gikk jeg inn i en selvpåført karantene. Det var ikke en brå overgang, for å være helt oppriktig. Fordi jeg nå ikke gikk ut døren overhodet, fikk jeg litt mer krefter til å gjøre ting inne i leiligheten. Dette ble til forestillingen Karantena #millionsmissing som nå skal vises gjennom livestream via oktoberdans-festivalen. Jeg strømmer forestillingen fra min leilighet til USF visningsrommet i Bergen, hvor publikum kan se det på større skjerm, og også til de som har kjøpt tilgang til nettplattformen og kan se det fra hvor som helst i verden.

(Dersom du som leser har lyst å se dette, følg linken for å kjøpe billett til nettplattformen HER.)

Utveksling av improvisasjon over nett

Siden det ble normalt å møtes over nettet på digitale plattformer, ble jeg så vant til dette at jeg begynte å kontakte nettverket jeg har hatt internasjonalt som kunstner. Jeg har ikke kunnet gjøre dette siden jeg ble syk, fordi jeg ikke har krefter til å jobbe. Men nå fant jeg felleskap gjennom isolasjonen, og flere laget, som meg, kunst i stuer og baderom verden over. Som mangeårig ME-syk har jeg kanskje en spesifikk kompetanse som kan bidra til andre?Sammen med kunstere fra Libanon, Korea, Malaysia og Australia begynte vi  utveksle 2 minutters videoer til hverandre, der vi bruker kropp og stemme til å improvisere i respons på hverandres videoer kunstnerisk.  Dette inspirerte meg til forestillingen jeg har laget.

Gir vitalitet, men gjør meg sliten

Uten tvil blir jeg mer sliten av å arbeide med dette, mens arbeidet gir meg en følelse av vitalitet og utvikling. Jeg håper å vekke oppmerksomhet rundt #millionsmissing og alle de som savner og savnes fra livene sine. MEAction-nettverket laget en artikkel om meg for å spre informasjon om forestillingen, som kan leses ved å følge denne linken: MEAction artikkel.

Hvordan beveger jeg meg som syk

Det er noe med det å bli inkludert som gir meg følelsen av sorg, fordi det får meg til å oppdage hvor mye jeg faktisk er ekskludert. Det er så mye jeg ikke kan gjøre, må velge bort og har innsett må være slik om jeg skal balansere min kapasitet hver dag på en forutsigbar måte. Likevel gir det å skape dansekunst meg en vitalitet jeg ikke ønsker å leve foruten. Og uttrykket som former seg gjennom kroppen er annerledes nå som kreftene mangler. Hvordan beveger jeg meg nå som jeg er syk?  Dette spørsmålet har for meg metaforiske og filosofiske svar. Jeg må lytte til hjertet mitt, bruke instinkt, lytte til symptomer og stole på at jeg kommer i mål til forestillingen. Jeg føler jeg kommuniserer best gjennom dansen. Den formidler forhåpentligvis noe som trenger inn under huden på menneskene som ser forestillingen, og gir en følelse av noe jeg håper kan bidra til større empati for alle kronisk syke

Kristine Nilsen Oma