Gjestebloggen: Er jeg for glad og positiv til å være så syk?

Det å få en kronisk sykdom er vanskelig. Livet må defineres på ny, nye rutiner og omstendigheter må tilpasses sykdom.

Men hvordan kan jeg få livet rasert og snudd opp ned, og likevel være positiv? Forventer samfunnet og min omgangskrets at jeg passer inn i en gitt rolle som syk? Tar jeg bevisste valg selv hvordan jeg vil være i rollen som kronisk syk?

For noen handler det om personlighet, og for andre er det knallhard jobbing for å takle det å være syk over lang tid. Det har slått meg at overraskende mange med ME har et syn på livet som er overraskende positivt på tross av alvorlig sykdom.

Som syk har jeg et grunnleggende positivt og optimistisk syn på livet. Jeg går ikke rundt og tenker at «nå må jeg huske å være positiv». Men jeg orker ikke å være et offer, den personen som alle synest synd på. Jeg må få være meg, selv om det kanskje ikke passer inn i bildet folk flest har av kronisk syke.

Så jeg gleder meg til neste dag, selv om ikke noe spennende skal skje. Jeg koser meg hjemme med mine hverdagsrutiner. Når familien kommer hjem fra jobb eller skole, forteller jeg entusiastisk om mine prestasjoner selv om de i andres øyne kanskje er små. Når fredagen kommer jubler jeg over at det er helg, selv om jeg vet at det blir for mye for meg når det er folk i huset hele døgnet.

Jeg skaper forundring, og bidrar til at folk ikke forstår seg på ME ved å være positiv. Jeg kan fortelle om mine dårlige dager, når smerten styrer alt. Men bare de helt nærmeste seg meg på slike dager. Og når jeg ler av meg selv for at jeg sliter med å finne appen til parkering, eller huske min handleliste med 3 ting på. Når jeg ler av dette, tenker nok folk at min sykdom ikke er så alvorlig like vel.

Men jeg kan ikke går rundt og ha dårlig samvittighet for at jeg ble syk. Jeg er avhengig av å drømme, selv om mine drømmer ikke alltid er realistiske. Og jeg feilberegner av og til hva jeg er i stand til.

Men på denne måten finner jeg hverdagslykke. Jeg gir næring til mine drømmer. Jeg legger planer. Jeg lar latteren få plass i livet mitt. Jeg er glad. Jeg er lettere å være sammen med, selv om jeg kanskje ikke passer inn i deres bilde av en kronisk syk.

Fornekter jeg mine følelser? Stenger jeg inne mine tunge tanker? Er jeg en tikkende bombe av uforløste følelser? Nei, min sorg får plass i mitt liv. Også sinne og fortvilelse. Men jeg må legge det bort i dagliglivet. Jeg har ikke krefter til å være i det vanskelige 24/7.

Så om du treffer meg eller andre lik meg på din vei. La oss velge vår vei. La oss gråte eller le, la oss være fri. Jeg kan ikke tilby evig lykke på min vei. Perioder kommer når jeg forsvinner inn i smerte og sykdom. Jeg tenker på deg selv om vi ikke er sammen. Og snart er jeg tilbake, når sykdom letter❤️