IMMUNGLOBULINER OG ME

Immunglobulin er i følge Store norske leksikon:

Immunglobuliner, betegnelse for en bestemt gruppe proteiner i blodserum som virker som antistoffer. Immunglobuliner er inndelt i forskjellige klasser som kalles immunglobulin G, fork. IgG, IgM, IgA, IgD og IgE. Hver enkelt klasse har sine typiske egenskaper og funksjoner.

De fleste antistoffer i blod tilhører IgG klassen. Et særtrekk ved IgG antistoffer er at de hos mennesket overføres gjennom morkaken fra mor til foster, og de er derfor av stor betydning for infeksjonsforsvaret hos barnet den første tiden etter fødselen. I noen tilfeller kan overføring av slike antistoffer føre til sykdom hos barnet, f.eks. anemi hos nyfødte pga. at antistoffer fra moren skader barnets blodceller. IgA antistoffer er spesielt viktige for infeksjonsforsvaret på slimhinner, og IgE antistoffer er ansvarlige for allergiske reaksjoner. Immunglobuliner dannes i spesielle celler i lymfeknuter, milt og benmarg, såkalte plasmaceller.

I Norge selges immunglobuliner under merkenavnet Gammanorm.

Immunglobulin blir vanligvis brukt for å behandle mennesker med forskjellige former for immunsvikt. Historisk har det også blitt brukt i stedet for vaksine når man skulle reise til steder med stor smittefare, og forskjellige typer immunglobulin blir brukt i behandling ved mistanke om smitte av f.eks. hepatitt B.

Siden immunglobuliner er et blodprodukt, er det en viss risiko for overføring av sykdommer,  og de kan redusere virkningen av vaksiner.

Legemiddelhåndboken om immunglobuliner.

ME er ikke en av indikasjonene for bruk av immunglobulin, men det foregår og har foregått eksperimentell behandling av ME-pasienter «off label». Det finnes per i dag ikke tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon på at immunglobulin er virksomt som behandling for ME, selv om det er anekdotisk evidens.

Det har vært foretatt noen få studier på 90-talet der ME-pasienter har blitt behandlet med immunglobulin intravenøst. Resultatene spriker. Et par studier utført på voksne viste ingen effekt, mens en studie utført på ungdom viste effekt. Disse studiene er omtalt av Cort Johnson i denne artikkelen.

Det er ikke publisert studier angående behandling av ME-pasienter med intramuskulær immungloblin, og slik behandling må anses som eksperimentell.  Nedenfor ligger det lenker til studier på intravenøst immunglobulin.

A double-blind, placebo-controlled trial of intravenous immunoglobulin therapy in patients with chronic fatigue syndrome 1989

Intravenous Immunoglobulin is Ineffective in the Treatment of Patients with Chronic Fatigue Syndrome 1997

A controlled trial of intravenous immunoglobulin G in chronic fatigue syndrome 1990

Successful Intravenous Immunoglobulin Therapy in 3 Cases of Parvovirus B19-Associated Chronic Fatigue Syndrome 2002

Double-blind randomized controlled trial to assess the efficacy of intravenous gammaglobulin for the management of chronic fatigue syndrome in adolescents.

Five-Year Follow-Up of Young People with Chronic Fatigue Syndrome Following the Double Blind Randomised Controlled Intravenous Gammaglobulin Trial