Gjestebloggen: Dom i saken til Kolbjørn

Som mange av ME-foreningens medlemmer har fått med seg, så har Kolbjørn Kallevik vunnet saken sin mot NAV. Kolbjørn har vært syk med ME i snart 20 av sine 23 år. Sykdommen er nå i alvorlig grad og har vært i gradvis forverring.

Vi håper jo på en kurativ behandling en dag, men helsevesenet har ikke noen behandling å gi så syke pasienter. Likevel fikk han avslag i NAV og Trygderetten, fordi han ifølge NAV ikke lenge nok har forsøkt behandlingen som står i kulepunktlisten over «kan»-behandlinger i Nasjonal Veileder mv. NAV stilte blant annet med Signe Flottorp som sakkyndig vitne, som anførte at Kolbjørn burde være litt mer positiv, for da kunne han kanskje komme i posisjon til å ha nytte av behandling. Det var lagmannsretten ikke enig med NAV i. Dommen kan fortsatt ankes til Høyesterett, men Kolbjørn ønsker alt nå å dele noen av de viktige betraktningene til lagmannsretten.

Les mer om rettsaken:

Referat fra rettssalen, fra Trude Schei i Norges ME-forening: Rettssak om uføretrygd ved alvorlig ME

To innlegg fra styreleder i ME-foreldrene, Stine Aasheim i Aftenbladet: Sykes rettssikkerhet er truet og ME-syk vant – nå må folkevalgte og staten rydde opp

ME-pasienter risikerer en «uendelig behandlingstrapp»

For å være ferdig behandlet med tanke på uføretrygd, så må man ha forsøkt all behandling som har en viss utsikt til bedring. Det følger av folketrygdloven § 12-5, og praktiseres strengt. Selv om det er ganske usikkert om man vil bli bedre av videre behandling, så må man forsøke. Man kan i noen tilfeller vegre seg hvis man risikerer å bli sykere av behandling, men dette slår ikke så godt inn for ME-syke fordi forvaltningen vanligvis svarer med at man ikke vet om man blir sykere før man prøver.

Selv om det er veldig fornuftig at terskelen for uføretrygd er høy, særlig når man er ung, så har forvaltningens praksis blitt så streng nå, at alvorlig syke unge mennesker i praksis avskjæres fra uføretrygd hvis forvaltningen av en eller annen grunn har sett ut akkurat deres sak. Mange unge får også innvilget uføretrygd, så for både oss advokater og legene er det ofte uforståelig hvorfor NAV avslår akkurat én sak og innvilger en annen. Hvis man først kommer inn i et spor med avslag, så risikerer man å møte en uendelig behandlingstrapp – uansett hvor mye man har forsøkt, så sier NAV at man bare må prøve litt til, men uten at man noen gang kommer i mål. For det kan alltids tenkes at man kan bli litt bedre bare man prøver litt mer, sier NAV.

Problemet for mange ME-syke er at behandlingen som forvaltningen krever, er behandling som ikke er tilgjengelig for dem. Behandlingstilbudet finnes kanskje i teorien, men i praksis, på grunn av kommunale- og regionale forskjeller, helsevesenets kost-nytte vurderinger og sykdommens alvor, får ikke den ME-syke tilbud om behandlingen som NAV vil at man skal forsøke. Dermed havner man mellom to stoler, hvor NAV krever behandling som helsevesenet ikke vil gi.

Rettens konkrete vurdering av behandlingsvilkåret

Flertallet konkluderer med at det ikke gjenstår tilgjengelig, relevant eller faktisk anbefalt behandling som kan tenkes å bedre inntektsevnen. Altså, det må gjøres en konkret og individuell vurdering av om videre behandling faktisk er tilgjengelig og om videre behandling faktisk er anbefalt. Dette er en viktig påminner fra lagmannsretten om forståelsen av folketrygdloven § 12-5, som NAV gradvis har uthulet siden Rt. 2010-113. Dette er også helt i tråd med Stortingets vedtak fra november 2022, som NAV frem til nå ikke har hatt så lyst til å følge.

Retten legger vekt på at Kolbjørn har praktisert aktivitets- og energiregulering samt kognitive teknikker siden han var barn, uten bedring. Videre behandling er medisinsk frarådet av både behandlere og erfarne klinikere. Videre behandling innebærer betydelig risiko for forverring (PEM). Dessuten er videre behandling i praksis ikke tilgjengelig, særlig for sengeliggende pasienter.

Rehabiliteringsopphold og mestringskurs blir ikke tilbudt digitalt, og målgruppen er mild/moderat grad. Kolbjørn er for syk til fysisk deltakelse. Retten har også lagt stor vekt på fastlegens vurderinger, for fastlegen har fulgt Kolbjørn over lang tid. Dette er en viktig påminnelse fra retten om at fastlegen spiller en stor rolle.

I saken er det et poeng at Kolbjørn har gått bredt ut for å forsøke å skaffe behandlingen som forvaltningen har pålagt. Men han har kun fått avslag. Disse avslagene har delvis vært påklaget videre i systemet, men stadfestet. Retten mener at dette viser at behandlingen rent faktisk ikke er tilgjengelig i helsevesenet. Selv om denne utviklingen har skjedd etter Trygderettens kjennelse, så kaster utviklingen lys over de faktiske omstendighetene i saken, og er derfor tillagt vekt.

Andre viktige spørsmål

I denne type saker bruker man ofte en del tid på å ta opp ulike saksbehandlingsfeil, hvor man prøver å argumentere med at vedtakene er ugyldige fordi NAV har utredet saken for dårlig, overprøver legene og så videre. Lagmannsretten sier at dette ikke er en fornuftig fremgangsmåte. Det som avgjør om vedtakene om behandlingsvilkåret er gyldige eller ikke, er om konklusjonen er korrekt, ikke hvordan man har kommet til konklusjonen. Og det er parten som har bevisbyrden.

Dette er en fin presisering som sparer oss advokater for arbeid i disse sakene – og dermed senker kostnaden med å ta trygdesaker til lagmannsretten.

Videre har lagmannsrettens mindretall gjort en viktig vurdering av om man skal måtte dekke NAVs sakskostnader hvis man taper. Frem til nå har NAV som regel gått ganske hardt ut med å kreve at parten må betale saksomkostninger ved et tap, noe som er litt som å si «hvis du tar dette videre, så skal vi få deg til å betale hvis du taper». På dette rettsområdet synes det som om NAV kanskje generelt går noe for hardt ut, for mindretallet har gjort en god vurdering av dette og konkluderer med at selv om Kolbjørn skulle ha tapt, så burde han ikke måtte dekke NAVs saksomkostninger. Dette er også helt i tråd med ganske omfattende praksis fra lagmannsretten, og sender et lite signal til NAV.

Avslutning

Denne dommen kan fortsatt ankes, så mye kan fortsatt skje. Om den ikke ankes, så er historikken til Kolbjørn så spesiell, at dommen ikke gir noe stort gjennombrudd. Dette er en veldig konkret vurdering, og fordi ingen saker er like, så har dommen mindre betydning enn man kanskje skulle tro. Likevel har lagmannsretten minnet oss alle på en viktig forutsetning for å kreve ytterligere behandling, og det vil kunne hjelpe andre i samme situasjon.

Uansett, så er denne dommen en stor seier for Kolbjørn. Den lille mann, med svært begrensede ressurser, har lyktes i å seire over den allmektige Staten. Det feirer i alle fall jeg.